Hva mer'ræ sjæl

Etter noen oppsumeringer og utdeling av meninger i dagens pedagogikk forelesning slo ein aldri så liten tanke meg. Ei i klassen snakket om at vi må respektere hverandre og ikke gjemme oss bak vannskelige saker ved å le det bort, eller le av andre, og jeg er veldig enig i det hun sier. Jeg følte meg kanskje litt truffet i det hun sa da jeg mer enn gjerne ler høyt i klassen, og gjør det kanskje ofte. Akkuartt som jeg gjorde mens hun pratet. Det hadde ingenting med hun å gjøre at jeg lo, og det er veldig skjeldent at jeg ler av andre i klassen pga deres meninger. Når jeg ler høyt og lenge er det fordi noen har sagt noe morsomt eller en fleibede tanke traff meg, bare så dere vet det. Men det jeg kom til å tenke på er at hvorfor tror vi alltid at det er "meg" de ler av?
Jeg mener hvis jeg sier noe alvorlig høyt og noen andre ler og gapskratter ved siden av så er det klart jeg jeg lurer på om jeg lukter vondt, om de forestiller meg naken, eller jeg har noe mellom tennene. Men hvofor er det alltid slik?
Er ikke det å ta seg selv veldig høytidlig? Og i stede for å lure kan man ikke heller spørre hva som er så morsomt før man går hjem å døtte i seg 4liter sjokoladeis med krem og non stop, mens man tenker for seg selv "herre gud det er ingen som liker meg" ?
Det kan hende at det faktisk ikke hadde noe med meg å gjøre, og hvis jeg hadde spurt hadde jeg kanskje selv fått meg en herlig latterkule?

Jeg spør; Hva er det som stadig gjør at vi tenker at alt omhandler oss selv? Mulig det bare er jeg som tenker på den måten, men jeg tror ærlig talt at folk generelt i stor grad går rundt med en "rustning" som liksom skal beskytte en selv fra andres tanker i frykt for å bli dømt. Men vet du hva? Innse at vi lever i ett samfun der vi dømmer hverandre opp og ned, og ikke kom å si at du ikke gjør det sjæl?

Ta en knipe salt, og flere tonn selvironi med på din landevei så tror jeg ikke hverdagen blir så altfor tung :)