En Plass i Solen

Sorry sorry folkens, daarlig blogging av meg! Men kan ta en kjapp oppsumering av hva som foregaar paa denne fronten. Siden sist har jeg tatt meg en altfor kort og altfor vakker ferie paa Zanzibar-The Perfect Island, som jeg foretrekker aa kalle den!
Spare penger er flott, saa da bodde vi tre jenter og en gutt paa ett rom uten do dor. Vi ble godt kjent kan du si, spesielt da samtlige mager ikke setter spesielt stor pris paa bakteriefloraen, men god stemning var det!! Snorkling, parasailing, bading, volley, hennatattis og paraplydrinker, mer trenger jeg ikke si. Det som skjer paa Zanzibar, blir paa Zanzibar!
Siden jeg sikkert er den eneste i verden som klarer aa bli sjosyk paa basteferja naar det er vindstille, satte jeg stor pris paa baattur for svomming med delfiner. Saa ikke saa mange delfiner men kanten paa baaten var fin, og siden turen hjem ogsaa innebaerer baat, var det flott at jeg fikk dobbeldose altforhoyealtformyesjo!!
Dar Es Saalam, overrasket meg, og jeg kunne onske jeg hadde hatt bedre tid til aa se byen, og det den har aa tilby, men tommel opp for det lille jeg fikk tid til!
Tilbake i Zambia, og klar for aa fete meg opp med masse deilig billig nshima, kose meg med bachelor skriving og data insamling, flaks for meg saa var det innbrudd paa Willma og jeg eier ikke mer elektronikk! Data, harddisk, kamera, ipod, og en halv mill kwatsha er vekk, og det setter jeg saa klart stor pris paa, sammen med de 6 andre som og ble robbet for alt de eide av elektronikk!
Naar jeg naa horer at det er 20 rode paa maalestokken hjemme i Norge, det er paaskeferie, vaar i full spring, og lista paa alt jeg savner begynner aa bli alt for lang- ja da skal jeg innromme at det skal bli litt godt aa lande paa norsk jord igjen!



Her skulle det ha vaert bilder, men desverre er alle bilder i hendene paa en frekk Zambier som antageligvis ikke skjonner Norsk og dermed IKKEENDRITTAVDETSOMEROGFINNESPAADATAENMIIIIIN!!!!

I’m not living in the real world

En liten oppdatering på hva som skjer om dagen. Praksis er ferdig. Det vil si jeg er ferdig med 4 ukers praksis i Sos Kindergarden, noe som i og for seg ikke var noe særlig der og da, men når jeg tenker tilbake var det ikke barnehagen det var noe galt med, det var vel heller meg. Med litt mere guts, litt mer engasjement og åpnere sinn ville kanskje praksisen vært annerledes? Eller?

Etter en uke med undervisning og lærer besøk hjemme fra var det på nytt klart for to nye uker i praksis, denne gangen i lille Choma. To uker ble en uke i og med at jeg lå syk en uke, men var denne uken noe annerledes enn de i Sos? Jeg så forskjeller mellom barnehagene, og lærermetodene, men om den ene var bedre enn den andre det vet jeg rett og slett ikke, men det som forundrer meg mest av alt er at under oppholdet i Choma, fikk jeg besøke en fattig barnehage i en village. Denne barnehagen var der jeg trivdes best. De forrige barnehagene jeg var i er private og har mye klasserom etter alder (modenhet), hadde større klasserom, leker, ja hadde i utgangspunktet større muligheter. Det som slår meg når jeg kommer i villagen er at her er det ett klasserom, en lærer- som går med babyen sin på ryggen og når den er sulten slenger hun den frem på magen, ammer og fortsetter undervisningen samtidig, det er noe og tjue elever- alle på forskjellig stadier. Hva skjer når ei dame blir gravid i Norge får hun permisjon, for fødselspenger, og en hel haug av plager. Ikke bare blir jeg imponert over hvor lite hun trenger, og hvor mye hun gjør men metodene hun bruker, men måten hun var mot barna og måten hun er mot oss, det var en veldig positiv aura over både henne og barnehagen, og det var helt fantastisk.

Dette får meg til å tenke på alt jeg har hjemme i Norge, og alt jeg klager over at jeg ikke har, både som enkelt person, og som student. Mye vil ha mer, er det ikke det de sier? Jeg har alt, jeg trenger faktisk ikke mer. Alle har alt for mye av alt, og for å sette alt litt på spissen og generalisere, driver vi alle med fråtseri på HØØØYT nivå!

Vi står på toppen av påskefjellet, veien opp har vært litt slitsom, fått ett par gnagsår, er litt tørst og sulten, været var kanskje ikke akkurat som vi ville, men ingen har tvunget oss til å gå, vi valgte det selv, vi velger å slite en liten stund, så føler vi oss bedre, men når vi først har kommet på toppen glemmer vi å nyte utsikten, og vi glemmer hva vi nettopp har jobbet for, og når vi kommer tilbake på hytta så klager vi over hvor mette vi er, for vi har spist aaaalt for mye påskesjokolade!

Jeg ser, hører og tenker mye på det jeg opplever her nede, men jeg klarer ikke gjøre noe med det. Jeg lever i en gedigen boble. En kjempe hubbabubba som aldri vil sprekke..

SOM Å KASTE TERNING ?

Jada, dere kjenner meg hvis noe skjer nevner jeg alltid karma, eller noen vil vel heller si at jeg skylder på karma. Uansett er jeg overbevist om at jeg har DÅRLIG KARMA! Jeg går på Lariam (malariatabletter), jeg er monster nøye på å smøre meg med Mosqitoue-Ex, sover så og si alltid under myggnetting, og har ca hatt 6 myggestikk tilsammen siden jeg kom til Zambia, men alikevel klarer sånne Malaria Parasitter å trenge seg inn i kroppen min, og gjøre meg syk. HVA ER ODDSEN? Andre har 50 myggestikk om dagen, og er friske som fisken i Zambezi, mens jeg bare måtte bli syk. Jeg har ikke tenkt å begynne med sansynlighets regning, for this is bad karma for shure!

Meeeeen nå som ejg har fått blåst ut av meg det, kan jeg like greit snusaken litt, og si at selvom jeg var så dårlig som jeg aldri har vært før- hele kroppen verka, alle ledd føltes ut som de var knekt eller hadde blit kjørt over av en lastebil eller noe, konstant hodepine, magesmerter fra hælvette, kvalme, diare og svimmelhet, så er det FLAKS (god karma?) for meg at jeg er Norsk og kan dra på den første og beste klinikken og få medisin righ away. Noe skeptisk var jeg da jeg ble bedt om å snu meg rundt på sykebenken så nursen kunne sette sprøyte mitt i skinka, godt var det at Susanne tok frem strenge stemmen og ba meg gjøre som damen sa. Etter blodprøve og vente vente vente veeeeeente, fikk jeg med meg en pose med piller av diverse slag, og en 24 timers Malariakur. På tidspunkte hadde ikke spøyta helt begynt å virke så når damen fortalte meg hvilke piller som skulle tas når og for hva klarte jeg ikke akkuratt å følge med, men så norsk som jeg er stoler jeg på at det jeg får skal hjelpe meg, så det første jeg gjør etter å ha blitt rundt lurt av både klinikk og taxi-sjåfør for penger såååå begynner jeg å knaske piller for å bli fortest mulig frisk. Det var litt av en prosess, og jeg er veldig glad for at jeg var i Choma, der det faktisk er tempratur som norsk sommer og ikke Livingstione Regn season. Jeg er også veldig glad for at Susanne syntes det var greit å bytte profesjon for noen dager, selv om hun ikke fikk vært førskolelærer i Pre-Schoolen, gjorde hun ei heidundrandes flott jobb som sykesøster/hjemmehjelper!!!

Etter noen dager i blod, svette og tårer skulle formen begynne å komme seg, men synes dette gikk litt sagte så etter mye om og men tok jeg med meg pillene og nytt mot å gikk til en annen klinikk for å finne ut av hva er det eeeeegentlig jeg driver å putter i meg? Damen så rart på pillene og sa dette trenger du ikke, dette trenger du ikke, dette trenger du ikke, men etter en ny blodprøve som viste at jeg ikke har flere parasitter igjen i kroppen ga hun meg like gjerne en like stor pose med nye piller, men heldigvis bare vitaminer.

For meg var dette crap crap crap, men for en Zambier som ikke går på forebyggende er nok dette hell hell hell, med tanke på at Malaria er en av de vanligste årsakene til død her nede, og jeg selv etter å ha vært syk en uke klarer likevel å dra på BooseCruise med fri bar, så kan jeg vel kanskje ikke skylde på dårlig karma alikvel?

Please Don't Stop The Rain

Å være “rik” norman i Zambia er faktisk ikke bare bare. Jo mer jeg tenker over det, jo fler refleksjoner dukker opp, og jo flere problemstillinger formulerer seg. Å være norsk i zambia, høres veldig eksotisk ut, og det er det på mange måter, men det er nettopp det som er med på å gjøre det litt mer vrient å være flittigstudent. 

Det var lett å sitte hjemme i Norge og si hva som var rett og galt, og hva man skulle ta seg til og ikke ta seg til. Jeg har nå vært her i en måned og jeg har krysset sikkert halvparten av de grensene jeg satte meg da jeg var hjemme i det kalde. Hvorfor? Hva skjedde med mine holdninger, og mine tanker om hva som er rett og galt? Hadde jeg på forhånd problematisert Zambia? Hadde jeg på forhånd tilegnet samfunnet her noe som ikke er realiteten, i så fall hvorfor hadde jeg det, og hva er det nå som har skjedd? Hvorfor har det snudd? Har jeg mistet all forstand, eller er det miljøet og samfunnet som vokser på meg? 

Jeg er en skeptisk person av natur, ja i hvert fall til noe (vet du tenker noe annet Pappa Joe), og jeg var fryktelig skeptisk da jeg kom hitt, men hvor har den skepsisen tatt veien? Ærligtalt kan jeg ikke si at jeg kjenner miljøet godt nok, for jeg skal ikke skryte på meg at jeg ikke oppfører meg som en bortskjemt norsk riking. Det å ha egen taxisjåfør som kjører meg hvor jeg vil når jeg vil for noe jeg ikke en gang betaler på lokalbussen hjemme, er vel ikke helt greit når de fleste Zambiere går og går og går? Noen av barna i barnehagen går opp til 6km hver vei, hver dag for å komme seg i barnehagen. Mens jeg bortskjemte norske studenten kjører taxi hele tiden, spiser ute, har med data, kamera og en lommebok på størrelsen av kvalme. Jeg blir faktisk flau, jeg blir flau av å være noe jeg ikke er.

Så hvordan skal jeg forandre situasjonen? Hvordan kan skal jeg slutte å være bortskjemt student som ofte tar feil valg når fristelsene blir for store? Fristelsene er rundt meg HELE tiden. Skal vi lese eller bade? Skal vi lese eller stikke til sentrum? Skal vi drikke Cola eller Mosi? Spise shima eller kebab? Antibace eller ikke? Musikk eller pensum? Skal jeg spørre læreren om ditt og datt? Hva sa jeg nå, var det greit å si? Fornærmet jeg noen nå? Ble jeg fornærmet nå? Danse eller skrive? Ut eller ikke ut?  Skal vi tipse eller ikke tipse? Skal jeg gi bort penger eller ikke? Skal vi dele maten med noen andre eller skal vi spare den til oss selv? Skal vi leke med barna eller ikke? Skal jeg fortsette samtalen med en norsking, eller skal jeg faktisk snakke med han litt for innpåslitne zambieren som bare snakker om å gifte seg? 

Dere som sitter hjemme og fryser og ser på ski vm blir kanskje litt kvalm når jeg sier at jeg ønsker meg regn, mer regn, masse regn!! Det er jo tross alt regn sesong og det hjelper på samvittigheten og det å være en litt mer flittigstudent, for her handler det hele tiden om å ta valg, og hva er konsekvensen av mine valg, og hvem påvirker det, for påvirker det kun meg? Det hadde vært for godt til å være sant!

JUST HOLD MY HAND

Jeg begynner rett og slett med å forsvare meg selv, og beklage for skjeldne blogginnlegg, men you know TIME IN AFRICA, ting tar tid og siden jeg begynner å komme inn i gamet, så går ting automatisk litt seinere enn vanlig. For dere hjemme så sier ikke utsagnet TIA (time in africa) dere mye, men jeg kan med en kort brif si at effektivitet og hurtighet ikke er så høyt prioritert. Ting tar tid, laaaaaaang tid, og det er det jeg har å si til mitt forsvar!

Siden sist har jeg vært en god del i praksis, noe som er relativt frustrerende. Barna skjønnner ikke meg, jeg skjønner ikke dem, jeg skjønner ikke de voksne og de voksne skjønner ikke meg. Ikke klarer jeg å slutte å være etnosentrisk, og klarer derfor heller ikke å forstå metoder og undervisningsopplegg som blir benyttet i den pre-schoolen jeg befinner meg i. Jeg prøver å forstå, og jeg prøver å sette meg inn i både barns og voksnes perspektiv, men det er VANNSKELIG!
Når jeg i barnehage skal være en; TEACHER blir jeg litt låst. For meg er det naturlig å sette seg på gulvet, leke med barna, tulle og tøyse og spille med på deres interesser. Det nærmeste jeg har vært lek er nå hovedlæreren sniker seg og ut, og jeg kan holde en eller to knotter i hånda (og det er kjempe stas).
Flaks for meg at kjekke taxidriver Mike tok oss med hjem til seg etter en litta roadtrip slik at Tone, Tonje og meg kunne hilse på og leke med de fantastisk søte barna og onkelbarna hans. Lykkedag med andre ord!

Helgen som var gikk litt på å være turist, vi dro mesteparten av gjengen til VICTORIA FALLS og hadde en kjempe dag! Fire tøffinger kastet seg ut fra brua som skiller Zambia og Zimbabwe, flaks at strikken ikke var akkuratt 111 meter!!
Fallene er ubesrkivelig vakkert, majestetisk, magisk og vått! Når jeg nå sier at det er bedre å dusje i fallene enn i dusjen på Willma så tuller jeg ikke. Tror jeg endelig har fått ut både shampo og balsam!
Siden vi først var i området tok noen av oss turen inn på Zamezi Sun. Litt luksus og dyr er alltid spennende. Siden guiden vår jobber som dyrepasser på Zambezi Sun, ropte han frem både gifraffer, sebrar,impalas, aper, hester og til og med katter. Heldig er det at nesten alle dyr har en sang eller ett vers om en selv, og Christian ( barskingen i klassen) synes det er ekstra fint når vi ser katter og jeg kan synge lille kattepus for han, snart kan han den til og med selv!

Ellers er livet i Zambia fortsatt godt og varmt, og klassen ligner mer og mer på en Big Happy Family, and I really ENJOY!

WALKING IN MEMPHIS, JEG MENER LUSAKA ROAD !

Da var uken med tilpassing og tilvenning over og det var på tide å begynne med det jeg faktisk er her for, praksis og bachelor oppgave. Jeg må bare si at jeg tror aldri jeg kommer til å vende meg til å bli vekt av 20 haner som gauler kl 05 om morgenen, så trenger ikke øve meg mer på det, jeg holder meg til Marc Cohn.
Meningen at jeg denne mandagen skulle starte med praksis i  SOS Barnebyer, men siden vi er i Afrika og det er AFRIKAN TIME som gjelder, så er det bare såå smøre seg med tålmodighet. For å reise ut i praksis måtte vi hilse på skolesjefen i Livingstone, noe som stadig ble utsatt, men da det først skjedde var det veldig positivt. Av en merkelig grunn hadde jeg forestilit meg en litt streng mann, men det var han ei.
Videre kjørte vi å leverte halve lærergjengen i landsbyen Simoonga, og på turen til fikk vi se GIRAFFER, noe som gjorde oss alle i ekstrase. Mens vi ventet på at de andre ble fulgt til luksuslivet i busjen, kom en mann og viste oss skildpaddene og kaninen sin, og da lært vi at ikke bare mennesker her er glad i shima, dyrene setter like stor pris på det. Shima er forresten maismel blandet med vann, så en slags grøt som man spiser med hendene.

Tirsdag morgen troppet vi opp på Sos Barnebyer, som så langt gitt meg positivt inntrykk og jeg gleder meg til å være der, og bli kjent med både små og store, pedagogikken og metodene som blir brukt her. Hittil har jeg sett at det er ganske store forskjeller, her er det klasser på 30 barn fordelt på en lærer. Barna har pulter, og de har hva JEG vil kalle KJEMPE RESPEKT for læreren sin. Skulle likt å se, ett barn knele forran meg for å spørre om de kunne få lov til å gå på do hjemme i Norge, eller forresten vet jeg ikke om jeg ville likt det, men det er en annen sak!

På vei til jobb (jaja vi er sporty spices og går selvom det er 40 varmegrader) møtte vi en gjeng 8 klassinger som syntes det var spennende med blondt stritt hår, så langs Lusaka Road ble håret mitt lekt med og flettet og barna syntes det var veldig morsomt å lære Hvordan har du det? Jeg har det bra!

En litt annen kultur her enn hjemme sier du? Ja sier jeg, hvilken som er best det skal jeg benytte disse tre månedene til å finne ut av, så heldig er nemmelig jeg. Heldig ja, for å lese om kultur, hekseri og religionpsykologi på bassengkanten er ikke meg i mot !!

SAVED BY RIHANNA

Siden sist innelgg har jeg bare fortsatte å oppleve og erfare vakre Livingstone, og en litt crazy Global Knowledge klasse. jeg har vært på museum, noe som i seg selv var helt ok, veldig typisk museum opplevelse, hva som skjedde etter museumet var derimot WOOOOW. Da dro vi på lokalmarkedet i Maramba, og ta bussen ditt var i og for seg en opplevelse i seg selv, alle krangler om hvilken buss vi skal inn i og alle Zambierne sloss om å få oss. Da vi kom på markedet var det tusen lukter som URIN, BÆSJ, RÅTTEN FISK, og ja jeg vet ikke hva alle andre lukter var. Jeg som i utgangspunktet ikke er så veldig facinert av loppemarked i Norge, blir hvertfall skeptisk her, men har etter samtale med lokale Mossingen Hilde Bonden er vist markedet tipp topp, så jeg må tydeligvis tilbake.

Har og vært med i en katolskkirke St.Theresa, noe som var en veldig positiv opplevelse. Afrikansk live musikk, gosspil, dans, bønn og mye liv- en god motpol til veldig monotone typiske Norske Statskirka, hvor du sovner før første samle er sunget.

Vi på Willma Guesthouse (der vi bor), har hatt grillfest, noe som resulterte i at  fikk jeg meg både en og to "HUSBANDS". En sa han elsket meg, prøvde å kysse meg, mens han andre måtte bli kjent med meg før han kunne si at han elsker meg, men han var bombesikker på at han kom til å elske meg, kjenner det blir vannskelig for meg å lande med denne selvtilliten jeg får her! Heldigvis har MADCON-GLOW gått på repit ca hele tiden, så jeg blir stadig minnet på en spesiell hjemme i Norge, og når jeg da går inn i en memorytrance, er det godt at høytalerne spiller Rihanna- Whats My Name, og sender meg tilbake til virkeligheten !

Forresten er jeg solbrent, og LIKER det!!!