Þorrablót i Dvergarsteinn

.. en gammel Islandsk festival, som feires på god gammeldags måte..

Dette gjør de også i Dvergarsteinn (Små mennesker som bor i steiner). Dette er vist så stort at de voksne gleder seg mer til denne festivalen enn julaften. I dag ble denne feiret ved at noen barn får ta med seg ulike gammeldagse ting hjemme i fra, og vise det frem til resten av barnegruppa. Noen hadde med seg vaskebrett, kikkert, briller, penger, sko, strykehjern osv..
Videre er det maten som skal bli servert på denne store fest dagen, og jeg skal innrømme at jeg har vært litt spent på akkuratt dette. I løpet av denne første uka i praksis har de ansatte pratet mye om smalahove, tørrfisk, hai, hval, smalalabber, testikkler, og surna og saltet lammelår, og allerede på onsdag begynte de merkelige luktene å spre seg i barnehagens kriker og kroker. Ærlig skal jeg si at det ikke lutet spesielt godt, men siden jeg ikke skal ha på meg at jeg er kresen måtte jeg jo på denne festen smake på disse tradisjonsrike rettene. Jeg begynte så i det små med å smake på det jeg trodde jeg skulle like, slik som potetstappe, kålerabistappe, potet i hvitsaus, saltetkjøtt, tørrfisk, rugbrød og flatbrød. Dette var i og for seg ikke så ille, men det var ikke alt som ville gli helt ned i magesekken. Videre ble jeg utfordret til å smake på smalahove, og den møre tunga som hører til, denne utfordringen tok ejg på strak arm, og ble positivt overrasket, og smaken var faktisk ikke så ille. Kjepphøy som jeg ble tok jeg så klart nye utfordringer, og de mente jeg gikk glipp av noe stort hvis jeg ikke smakte på Sauetestikklene, jeg viste med hele meg at dette var jeg skeptisk til, men smake skulle jeg. Både testikklene, haien og hvalen som jeg døttet i trynet kom fort ut og landet i servietten min, mens jeg heiv innpå med ett glass vann. Når de voksne da videre spurte om jeg ikke skulle smake blodpølse og øyet som tilhører det stakkars hodet som ligger forran meg, måtte jeg pent takke nei, og pakke ned det kjepphøye attiduden min for i dag.

Det som overrasker meg mest er barna. De spiste med begge hender, og ville stadig ha mer mer mer. Det som var mest poppis hos barna var rugbrød, tørrfisk, testikkler, flatbrød, søtpotetmos og kålerabistappe. Må si jeg er mektig imponert over alt disse barna koser seg med!

Rush Hour

..countersign..

..Hatun, Noatun, Dvergasteinn, Skole,Klasserom, Barn, Leker, Islandsk, Nordisk, Troll, Eventyr, Vær, Vind, Regn, Kart, Gå seg vill, Ta buss, Fryse, Snakke Engelsk, Cafe, Internett, Roma, Swiss mocca, Kringlan, Krona,Dyrt, Fashion, Salg, Sko, Tights, Missfornøyd, Fornøyd,Hundur, Sjokoladelakriskulernam, Bilder, Løyveskjema, Kirker,Hestur, Perlan, Flyplass, Knagsår, Plaster, Vondt, Sofa, Dyne, Tv,Islandske tv kanaler, Himmelblå, Mørkt, Trøtt, Sove, Vekkerklokke, Dusje, Varmtvannæsj, Kaffe,Krakkar, Kunst, Museum, Film, Id, Ingen internett, Brosjyrer, Blader, Bøker, Logg, Pensum,Kisa, Læringserfaringer, Spørsmål, Refleksjoner, Snorri, Ingen kjekke gutter, Kokosbollestang, Spinat, Gå tur, Friskt, Kald, Liv, Stor by, Lys, Glede, Fantasi, Taxfree, Turister, Fairtrade, Handlenett, Puffin, Ravn, Hai, Norrønt..

Om det skulle blåse kaldt, om jeg leter over alt...

This is Reykjavik:

Så var den første av fem helger i herlige Reykjavik overstått. I løpet av denne helgen har jeg blitt litt lokalisert og fått ett lite innblikk i hvordan dette landet er, og hva som befinner seg i denne koselige hovedstaden.
Det første som treffer meg er det voldsomme været som faktisk herjer på denne øya. Når noen fortalte meg at dette var land som var vær utsatt nikket jeg på hodet og tenkte jaja jeg overlevde nå to år i Førde. Nå sitter jeg her med sjegget i postkassa og skjønner at det er lurte å høre på folk med erfaring. Tro meg her blåser det HELE tiden, samtidig som det veksler mellom regn, snø, sol, og tåke fortere enn en baby skifter humør. Når man skal ut å gå er det derfor SVÆRT viktig å ha på seg både dunjakke, regnjakke, regnbukse, stilongs, lue, hette, votter, skjerf, og er du ekstra rutiner har du med deg paraply og ett par solbriller.
Dette er noe jeg og min reise vennine Mette har fått erfart i høyest grad. I dag skulle vi finne universitetet der vi skal møte i morgen. Dette var litt av tur skal jeg fortelle dere. Vi satte ut på gå tur og tenkte at dagen i dag var grei. Da vi hadde gått i ca trekvarter ble regdråpene større for hvert skritt og vinden ble sterkere etter hvert som vi befant oss lenger og lenger ut i det øde. Da vi til slutt oppdaget at vi så ut som to drukna katter, fant vi ut at det var lurt og finne noen å spørre. Den hyggelige jenta i skranken på den lokaleflyplassen opplyste oss om at de universitetet vi var på leiting etter lå rett nedi gata, men at det var ett privat universitet, der de som skulle studere buissnis studerer. Da oppdager vi at vi virkelig er på villspor og bestemmer oss der og da for å se om det går ann å få taki ett månedskort på buss, slik at vi i di kommende ukene kan holde oss litt tørre, og vi kan slippe å få lungebetennelse, blærekatar og ulike forkjølelsessykdommer.

Videre på denne øya erfarer jeg at det kryr av allslags lukter som stadig stimulerer luktesansen min. Hvor enn jeg går er det stadig en ny lukt som sniker seg opp i nesebodene mine, og jeg klarer aldri helt å bestemme meg om det er noe jeg liker eller ikke. Men en lukt jeg kan med sikkerhet si at jeg IKKE setter så altfor stor pris på er lukten av varmt vannet. Etter min første dusj her begyte jeg faktisk å lure på om jeg skulle få en ny kroppslukt: altså svovel, men heldigvis er det ikke en lukt som fester seg, noe som ville vært svært uheldig siden vi og vasker opp i dette illeluktende vannet.

Jeg skal og innrømme at jeg er litt skeptisk til den typiske islandske maten. Når det ligger ferdige sauehoder klar til spising ved siden av grillet kylling i ferskvare disken merker jeg at dette ikke er noe jeg finner spesilet innbydene, men noe som er innbydende er landets priser. Netsen alt man må betale for er halv pris av det jeg vanligvis betaler hjemme, og det er noe jeg setter stor pris på, og er noe jeg garantert kommer til å benytte meg av. Så jeg vil ikke se bort i fra noen behaglige turer til den blå lagune, spa og massasje behandlinger. I tillegg vil nok min reisevenninde og jeg benytte mulighetene for oppdagelses ferder til både Gullfoss,og Geysir, og ikke minst de stedene på kartet som er markert med spøkelser og troll. Ja det er heeeeeelt sant, her finnes både troll og spøkelser!

Nå sitter vi på en cafe med hver vår data og benytter oss av gratis internett for harde livet, i og med at vi ikke har internett i leiligheten. En hyggelig dame på bordet bak oss hadde fått med seg at vi ikke var helt på rikig spor når det gjelder hvor vi skal møte opp i morgen. Hun og mannen spør oss hvor vi bor, og når vi svarer forteller de oss gledelig at det universitetet vi skal møte opp på, ligger 10min gå avstand fra der vi bor. Tusen takk til denne helige dama for den hjelpen! Nå slipper Mette og meg å bruke flere timer på å late som vi vet hvor vi skal i morgen tidilig. Tror meg vi var ganske sikre på hvor vi skulle, noe som viste seg å være fullstendig feil, og det er kanskje nå jeg skal slutte å skryte på meg at jeg har god rettningssans!

Kvalitetssikring eller kvalitetssviking

..Eksamen, anonymitet, kandidatnummer, hemmelig..


Jeg kan virkelig ikke forstå hvorfor det skal være så viktig og være anonym på eksamen? Det må da være mye bedre at en sensor vet hvem sin eksamen han retter? Om ikke ekstrensensor vet hvem sin det er, så må det vel være riktig så ålrigt at en lærer kan sitte å fortelle om studenten, over en herlig kopp kaffe, og småkjeks som sensor har fått med av kona? Det er viktig med sosiale pauser, og det er viktig å diskutere studentenes oppførsel, holdninger og ikke minst alle de dumme spørsmålene som noen stiller. Jeg synes det er flott at lærere og forelesere også har noen
de kan sladre litt om, det må jo tross alt være fryktelig slitsomt å bruke 30 dager på å rette 20 eksmamner.

Jeg mener dette er jo i høyest grad med på å sikre karakterene til studentene. Her vil karakterene bli gitt på grunnlag av lærerens oppfattning av arbeisinnsattsen til studenten, og jeg mener hva er vel ikke mer rettferdig enn det? Lærere har alltid rett når det kommer til inntrykk. Er studenten mye borte fortjener han stryk, jenta på førsterad som alltid kan svarene, fortjener alltid a, og de som sitter på bakerste rad å spiller kort vet ikke sitt eget beste, og er rett og slett ukalifiserte til å delta i lærerens fag. Dette stemmer alltid, og derfor er det veldig viktig for meg at vi faktisk blir dømt etter den rollen vi opptrer i. Er dere ikke enig?

Når jeg får utdelt ett kandidatnummer, så sier ikke det noe om meg så jeg skjønner godt at læreren kommer på eksamen og går rundt å sniker seg til de uliketallene og putter de på de ulike fjesene, hvordan skal hun ellers få være rettferdig å forskjelsbehandle studentene? At de kommer med dårlige unnskyldninger som mange eksamener, dårlige forelesninger, dårlige tilbakemedlinger osv.. har ingen betydning. Det er trossalt læreren som har hovedansvaret, og det er hun som bestemmer. Om ingen egentlig er enig med henne har vel ikke så mye å si, det viktigste er at hun kan vise alle hvor viktig rolle og hvor stor makt hun har. Ja, for det er viktig å bruke den makten man får i arbeidslivet. Hvis man bruker den feil kan man ende opp med at studentene faktisk blir fornøyde og snittet i klassen blir over gjennomsnittelig høyt. Dette kan over hodet IKKE skje for da vil ikke hennes påstander gjennom skole året stemme, og da er det hun som har gjort en feil.

Bort med kandidat nummer og anonymitet! La lærernes fordommer få sette karakter! La lærere bruke den makten de har og for gudskyld IKKE la studentene få noen som helst påvirkningskraft, da er det viktig at du først har kvalitetssikret at denne studenten bare vil gi deg goder!!!!

Hva mer'ræ sjæl

Etter noen oppsumeringer og utdeling av meninger i dagens pedagogikk forelesning slo ein aldri så liten tanke meg. Ei i klassen snakket om at vi må respektere hverandre og ikke gjemme oss bak vannskelige saker ved å le det bort, eller le av andre, og jeg er veldig enig i det hun sier. Jeg følte meg kanskje litt truffet i det hun sa da jeg mer enn gjerne ler høyt i klassen, og gjør det kanskje ofte. Akkuartt som jeg gjorde mens hun pratet. Det hadde ingenting med hun å gjøre at jeg lo, og det er veldig skjeldent at jeg ler av andre i klassen pga deres meninger. Når jeg ler høyt og lenge er det fordi noen har sagt noe morsomt eller en fleibede tanke traff meg, bare så dere vet det. Men det jeg kom til å tenke på er at hvorfor tror vi alltid at det er "meg" de ler av?
Jeg mener hvis jeg sier noe alvorlig høyt og noen andre ler og gapskratter ved siden av så er det klart jeg jeg lurer på om jeg lukter vondt, om de forestiller meg naken, eller jeg har noe mellom tennene. Men hvofor er det alltid slik?
Er ikke det å ta seg selv veldig høytidlig? Og i stede for å lure kan man ikke heller spørre hva som er så morsomt før man går hjem å døtte i seg 4liter sjokoladeis med krem og non stop, mens man tenker for seg selv "herre gud det er ingen som liker meg" ?
Det kan hende at det faktisk ikke hadde noe med meg å gjøre, og hvis jeg hadde spurt hadde jeg kanskje selv fått meg en herlig latterkule?

Jeg spør; Hva er det som stadig gjør at vi tenker at alt omhandler oss selv? Mulig det bare er jeg som tenker på den måten, men jeg tror ærlig talt at folk generelt i stor grad går rundt med en "rustning" som liksom skal beskytte en selv fra andres tanker i frykt for å bli dømt. Men vet du hva? Innse at vi lever i ett samfun der vi dømmer hverandre opp og ned, og ikke kom å si at du ikke gjør det sjæl?

Ta en knipe salt, og flere tonn selvironi med på din landevei så tror jeg ikke hverdagen blir så altfor tung :)

Man må plante noen frø, for å få vakre blomster!

I dag har jeg tatt meg selv i å tenke på dette herlige nye året jeg har i møte. jeg har funnet ut at jeg ønsker at herlige år skal komme med 5års mellomrom. Når jeg skriver herlige år så mener jeg de årene som skiller seg ut aller aller best. De årene du husker som det var i går fordi alt som skjedde hadde så stor betydning, og de glade minnene lever fortsatt sine glade dager. Nå til dags kan jeg vel kanskje takke både mobil applikasjoner, facebook, blogger og digitale kamera for dette, men jeg velger også å tro at minnene er så verdifulle at de kan levd like sterkt uten disse elementene.

Jeg hadde altså ett sånt herlig år for fem år siden, altså The Big 2005! Nå ønsker jeg at dette nye året skal bringe meg like mange herlige minner, store opplevelser og søte hverdagslige dager der regn lukter godt, og skyene lager små fortellinger.

Ikke missforstå meg jeg har hatt gode år etter 2005 også, men det er noe spesielt med de årene der man blir overstimulert av fantastiske opplevelser sammen med koselige smil og gale utbrudd!!
Jeg tror dette året har en god forutsetning for å bli ett Stuck on the brain år. Hvorfor jeg tror akkuratt det nå kommer nok ikke av min så kaldte femår syklus, men det kommer av alle mulighetene som ligger forran meg. Den første kommer 22januar da jeg reiser til Island for ett 5ukers opphold med praksis i en Islandsk barnehage. I tillegg skal jeg igjen bli tante til sommeren, noe jeg allerede synes er en fryd. Det eneste som kan stoppe meg i å få min egen komponerte sykus til å virke er kunn meg slev, så det vil ei skje!!!

Ekstrem kjendis blogging?

Ja, hva er egentlig greia med blogging?
Er det en slags dagbok som man kan dele med andre? Er det meningen at man skal ramse opp og ned med hva dagen består av, eller er det de dype underlige, og kanskje litt rare tankene og spørsmålene man skal dele med verden? Hvis så er det da meningen at jeg på ett vis skal få svar, eller er dette cyber hjernen min der jeg skal reflektere over mine egne spørsmål?
Hvis det er slik det fungerer er det da meningen at blogging skal på ett vis være gratis terapi?

Kanskje er det meningen at jeg skal komme med dagligdagse tips, eller vitser for å få folk andre til å bli nyskjerrige, eller kanskje er blogging ett rop om oppmerksomhet? Skal man syte å klage på en blogg?

Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg så har jeg lest litt diverse blogger i det siste for å prøve å sette meg inn i hva denne bloggingen egentlig skal være god for, men jeg blir sannelig ikke noe klokere. Noen legger ut tips om sminke, og det er ikke bare bare, noen på ett litt ålrigt nivå, og andre på ett ja laver nivå. Noen er emo kids og bruker blogging som ett skrik for oppmerksomhet, mens andre legger ut dagligdagse ting som favoritt sanger, dagens høydepungt osv..

Som sagt skjønner jeg ikke helt greia med blogging, men en ting jeg tror jeg har oppfattet er for at folk i det hele tatt skal gidde å lese andres blogger må de enten være sykt ekstreme, eller være dyktig skrivere,eller ha ulike kjendisfaktorer med, eller at den som blogger faktisk er kjendis. Har jeg rett eller er denne nye hippe trenden også for oss "vanlige" folk?

Nytt år, nye muligheter!

På listen over mine nyttårsfortsettelser står blandt annet å gjøre ting jeg egentlig ikke liker- ja så ble det blogging på meg også. Kanskje det er ett nyttårsfortsett som faktisk er realistisk? Hva vet vel jeg om 2010?
I det siste har jeg lagt merke til at stadig fler og fler blogger, og faktisk har jeg lest en del morsomme, rare, søte og litt spesielle blogger i det siste. Det får meg til å spørre meg selv om dette er en trend som er verdt å henge seg på? Men det får være opp til 2010 å bestemme. Kommer jeg til å holde ut eller vil jeg atter en gang bryte alt som heter nyttårsfortsetter?