En liten oppdatering på hva som skjer om dagen. Praksis er ferdig. Det vil si jeg er ferdig med 4 ukers praksis i Sos Kindergarden, noe som i og for seg ikke var noe særlig der og da, men når jeg tenker tilbake var det ikke barnehagen det var noe galt med, det var vel heller meg. Med litt mere guts, litt mer engasjement og åpnere sinn ville kanskje praksisen vært annerledes? Eller?
Etter en uke med undervisning og lærer besøk hjemme fra var det på nytt klart for to nye uker i praksis, denne gangen i lille Choma. To uker ble en uke i og med at jeg lå syk en uke, men var denne uken noe annerledes enn de i Sos? Jeg så forskjeller mellom barnehagene, og lærermetodene, men om den ene var bedre enn den andre det vet jeg rett og slett ikke, men det som forundrer meg mest av alt er at under oppholdet i Choma, fikk jeg besøke en fattig barnehage i en village. Denne barnehagen var der jeg trivdes best. De forrige barnehagene jeg var i er private og har mye klasserom etter alder (modenhet), hadde større klasserom, leker, ja hadde i utgangspunktet større muligheter. Det som slår meg når jeg kommer i villagen er at her er det ett klasserom, en lærer- som går med babyen sin på ryggen og når den er sulten slenger hun den frem på magen, ammer og fortsetter undervisningen samtidig, det er noe og tjue elever- alle på forskjellig stadier. Hva skjer når ei dame blir gravid i Norge får hun permisjon, for fødselspenger, og en hel haug av plager. Ikke bare blir jeg imponert over hvor lite hun trenger, og hvor mye hun gjør men metodene hun bruker, men måten hun var mot barna og måten hun er mot oss, det var en veldig positiv aura over både henne og barnehagen, og det var helt fantastisk.
Dette får meg til å tenke på alt jeg har hjemme i Norge, og alt jeg klager over at jeg ikke har, både som enkelt person, og som student. Mye vil ha mer, er det ikke det de sier? Jeg har alt, jeg trenger faktisk ikke mer. Alle har alt for mye av alt, og for å sette alt litt på spissen og generalisere, driver vi alle med fråtseri på HØØØYT nivå!
Vi står på toppen av påskefjellet, veien opp har vært litt slitsom, fått ett par gnagsår, er litt tørst og sulten, været var kanskje ikke akkurat som vi ville, men ingen har tvunget oss til å gå, vi valgte det selv, vi velger å slite en liten stund, så føler vi oss bedre, men når vi først har kommet på toppen glemmer vi å nyte utsikten, og vi glemmer hva vi nettopp har jobbet for, og når vi kommer tilbake på hytta så klager vi over hvor mette vi er, for vi har spist aaaalt for mye påskesjokolade!
Jeg ser, hører og tenker mye på det jeg opplever her nede, men jeg klarer ikke gjøre noe med det. Jeg lever i en gedigen boble. En kjempe hubbabubba som aldri vil sprekke..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar